Sør-Varanger Jeger- og Fiskerforening

Fra DN-folder 26.mars 2004
"Jegeren plikter å forvisse seg om påskutt dyr er truffet eller ikke"

Det viser seg at mange jegere har problemer med å forstå rekkevidden av denne bestemmelsen i Forskrift om utøvelse av jakt og fangst § 27. Mange stiller seg ofte spørsmålet om hvilket 'omfang' plikten har.
Når en jeger vurderer om et dyr er truffet, kan da vedkomme fritt konkludere med at det var bom og at det dermed ikke er noe videre krav til ettersøk og melding ?

Jegeren kan ikke fritt konkludere med at det var bom. Etter regelen i forskriftens § 27 1. ledd 2. punktum plikter jegeren å forvisse seg om påskutt dyr er truffet. Vi har her å gjøre med et ganske vidt spekter av situasjoner og mulige utfall ved påskyting av et dyr. For det første kan dyret gå rett i bakken, momentant avlivet som en følge av et dødelig skudd. Dyret kan også ved skuddløsning umiddelbart vise klare tegn på at det er truffet, for eksempel ved at det faller om, går i kne eller lignende reaksjon, men likevel klare å flykte fra skuddstedet. I slike situasjoner trer reglene om ettersøk og bruk av ettersøkshund, samt meldeplikt i kraft fullt ut.
De vanskelige situasjonene får vi når dyret flykter fra skuddstedet uten å vise noen tegn på at det er truffet. Jegeren kan da stå igjen med spørsmålet; traff jeg eller var det bom, er dyret skadet ?

En hver storviltjeger skal vite at et påskutt hjortevilt kan være såret, også påført et dødelig skudd, og likevel flykte fra skuddstedet uten at jegeren ser noen klare tegn eller reaksjon på at dette er tilfellet. Følgelig plikter han da å forvisse seg om påskutt dyr er truffet, og iverksette nødvendige tiltak. I kommentarene til § 27, jf rundskriv september 2002 om utøvelse av jakt og fangst, heter det at
"et hvert skudd som løsnes mot hjortevilt bør jegeren anse som treff, og jegeren skal foreta undersøkelser i marka dersom dyret ikke faller for skuddet. Dersom det finnes noen som helst grunn til å anta at dyret kan være truffet, plikter jegeren og jaktlaget å ettersøke viltet på beste måte. Det er viktig å planlegge ettersøket nøye"

Når jegeren skal forvisse seg om et slikt flyktende dyr faktisk er truffet, må han eller hun først avmerke stedet skuddet ble løsnet fra. Jegeren må deretter oppsøke og markere stedet der dyret sto da skuddet ble løsnet mot det. Området i skuddsektoren må undersøkes for å finne ut om det var helt fritt for trær, greiner eller kvist som kula kan ha vært innom for deretter å forandre retning. Selve skuddstedet må undersøkes meget nøye for å finne ut om det finnes blod, beinsplinter eller hår fra dyret. Dersom slikt finnes er saken klar; fullt ettersøk, om nødvendig med godkjent hund, og meldeplikt til kommunen om eventuelt utfall av ettersøket, jf forskriftens § 27.

Skuddstedet må også undersøkes i forhold til skuddvinkel og kulebane. Bakgrunnen for skuddet og eventuelt nedslag må undersøkes for eventuelt å finne prosjektilet. Dette kan etter omstendighetene medføre funn som er tilstrekkelig til konstantere at dyret ikke ble truffet. En hver storviltjeger skal vite at en grundig, men resultatløs undersøkelse av skuddstedet ikke er nok til å forvisse seg om dyret er truffet. Dette har sammenheng med at skuddet kan gå inn i dyret, prosjektilet ekspanderer og stopper inne i dyret, samtidig som bevegelse/vridning av hud og hinne hindrer åpne blødninger.

Jegeren plikter følgelig "å gå lengre" for å forvisse seg om at dyret ikke er truffet. Han må følge sporene etter dyret i fluktretningen og undersøke "sporet" meget nøye meter for meter for eventuelt å finne blod, beinsplinter, håravfall eller kanskje spor etter snubling/fall, som avslører om dyret er såret. Pliktig søk i sporet er egentlig begrunnet i flere forhold. Dersom dyret faktisk er dødelig truffet, vil det være stor sannsynlighet for at man kan finne spor etter det.

En hver storviltjeger skal være forberedt på at en situasjon med eventuell skadeskyting kan intre, og at dette igjen kan medføre et langt og krevende ettersøk. Forskriftens § 23 stiller krav om tilgang på godkjent ettersøkshund innenfor et rimelig tidsrom etter påskyting.

Selv om jegeren stanser etter å ha foretatt en grundig undersøkelse av fluktsporet uten å ha gjort noen konkluderende funn, så er det likevel fullt mulig at dyret faktisk er såret, også dødelig. Vi har erfaring med at døde dyr kan gjennfinnes relativt kort fra det område som skal undersøkes for å etterleve plikten om å forvisse seg.

Det er defor naturlig å trekke den konklusjon at selv om jegeren har undersøkt skuddstedet og fluktspor som beskrevet ovenfor, så kan han ikke fritt "friskmelde" det påskutte dyr. Dette må ses i sammenheng med kravet om tilgang til godkjent ettersøkshund. Ved bruk av hund vil både det eksakte fluktspor lettere kunne påvises, adferdsendringer på dyret kunne utledes, samt at mindre spor av blod, hår og andre "usynlige" spor vil kunne påvises av hunden.

Riktignok er dette kravet knyttet til en forutsetning om at dyret faktisk er skadd og må spores opp av en hund, men det er også naturlig å bringe inn hundens sanser for å forvisse seg om dyret er skadd. Noe nærmere krav til hvor langt og lenge man skal gå etter dyret med ettersøkshund beror på observasjonene underveis og omstendighetene forøvrig. Først når dette er gjort på en faglig forsvarlig måte kan jegeren evenetuelt friskmelde dyret.

Konklusjonen må være at en eventuell friskmelding gjøres av jegeren på grunnlag av en gjennomført kontroll, der samtlige kontrollpunkter indikerer at skuddet var bom, og at det dermed foreligger en klar sannsynlighetsovervekt for at dyret ikke er struffet. En slik friskmelding krever ikke at jaktlaget varsler kommunen.

© svjff.com	Sør-Varanger Jeger og Fiskerforening
	Ettersøk av påskutt dyr
	Fra DN-folder 26.mars 2004 "Jegeren plikter å forvisse seg om påskutt dyr er truffet eller ikke" Det viser seg at mange jegere har problemer med å forstå rekkevidden av denne bestemmelsen i Forskrift om utøvelse av jakt og fangst § 27. Mange stiller seg ofte spørsmålet om hvilket 'omfang' plikten har. Når en jeger vurderer om et dyr er truffet, kan da vedkomme fritt konkludere med at det var bom og at det dermed ikke er noe videre krav til ettersøk og melding ? Jegeren kan ikke fritt konkludere med at det var bom. Etter regelen i forskriftens § 27 1. ledd 2. punktum plikter jegeren å forvisse seg om påskutt dyr er truffet. Vi har her å gjøre med et ganske vidt spekter av situasjoner og mulige utfall ved påskyting av et dyr. For det første kan dyret gå rett i bakken, momentant avlivet som en følge av et dødelig skudd. Dyret kan også ved skuddløsning umiddelbart vise klare tegn på at det er truffet, for eksempel ved at det faller om, går i kne eller lignende reaksjon, men likevel klare å flykte fra skuddstedet. I slike situasjoner trer reglene om ettersøk og bruk av ettersøkshund, samt meldeplikt i kraft fullt ut. De vanskelige situasjonene får vi når dyret flykter fra skuddstedet uten å vise noen tegn på at det er truffet. Jegeren kan da stå igjen med spørsmålet; traff jeg eller var det bom, er dyret skadet ? En hver storviltjeger skal vite at et påskutt hjortevilt kan være såret, også påført et dødelig skudd, og likevel flykte fra skuddstedet uten at jegeren ser noen klare tegn eller reaksjon på at dette er tilfellet. Følgelig plikter han da å forvisse seg om påskutt dyr er truffet, og iverksette nødvendige tiltak. I kommentarene til § 27, jf rundskriv september 2002 om utøvelse av jakt og fangst, heter det at "et hvert skudd som løsnes mot hjortevilt bør jegeren anse som treff, og jegeren skal foreta undersøkelser i marka dersom dyret ikke faller for skuddet. Dersom det finnes noen som helst grunn til å anta at dyret kan være truffet, plikter jegeren og jaktlaget å ettersøke viltet på beste måte. Det er viktig å planlegge ettersøket nøye" Når jegeren skal forvisse seg om et slikt flyktende dyr faktisk er truffet, må han eller hun først avmerke stedet skuddet ble løsnet fra. Jegeren må deretter oppsøke og markere stedet der dyret sto da skuddet ble løsnet mot det. Området i skuddsektoren må undersøkes for å finne ut om det var helt fritt for trær, greiner eller kvist som kula kan ha vært innom for deretter å forandre retning. Selve skuddstedet må undersøkes meget nøye for å finne ut om det finnes blod, beinsplinter eller hår fra dyret. Dersom slikt finnes er saken klar; fullt ettersøk, om nødvendig med godkjent hund, og meldeplikt til kommunen om eventuelt utfall av ettersøket, jf forskriftens § 27. Skuddstedet må også undersøkes i forhold til skuddvinkel og kulebane. Bakgrunnen for skuddet og eventuelt nedslag må undersøkes for eventuelt å finne prosjektilet. Dette kan etter omstendighetene medføre funn som er tilstrekkelig til konstantere at dyret ikke ble truffet. En hver storviltjeger skal vite at en grundig, men resultatløs undersøkelse av skuddstedet ikke er nok til å forvisse seg om dyret er truffet. Dette har sammenheng med at skuddet kan gå inn i dyret, prosjektilet ekspanderer og stopper inne i dyret, samtidig som bevegelse/vridning av hud og hinne hindrer åpne blødninger. Jegeren plikter følgelig "å gå lengre" for å forvisse seg om at dyret ikke er truffet. Han må følge sporene etter dyret i fluktretningen og undersøke "sporet" meget nøye meter for meter for eventuelt å finne blod, beinsplinter, håravfall eller kanskje spor etter snubling/fall, som avslører om dyret er såret. Pliktig søk i sporet er egentlig begrunnet i flere forhold. Dersom dyret faktisk er dødelig truffet, vil det være stor sannsynlighet for at man kan finne spor etter det. En hver storviltjeger skal være forberedt på at en situasjon med eventuell skadeskyting kan intre, og at dette igjen kan medføre et langt og krevende ettersøk. Forskriftens § 23 stiller krav om tilgang på godkjent ettersøkshund innenfor et rimelig tidsrom etter påskyting. Selv om jegeren stanser etter å ha foretatt en grundig undersøkelse av fluktsporet uten å ha gjort noen konkluderende funn, så er det likevel fullt mulig at dyret faktisk er såret, også dødelig. Vi har erfaring med at døde dyr kan gjennfinnes relativt kort fra det område som skal undersøkes for å etterleve plikten om å forvisse seg. Det er defor naturlig å trekke den konklusjon at selv om jegeren har undersøkt skuddstedet og fluktspor som beskrevet ovenfor, så kan han ikke fritt "friskmelde" det påskutte dyr. Dette må ses i sammenheng med kravet om tilgang til godkjent ettersøkshund. Ved bruk av hund vil både det eksakte fluktspor lettere kunne påvises, adferdsendringer på dyret kunne utledes, samt at mindre spor av blod, hår og andre "usynlige" spor vil kunne påvises av hunden. Riktignok er dette kravet knyttet til en forutsetning om at dyret faktisk er skadd og må spores opp av en hund, men det er også naturlig å bringe inn hundens sanser for å forvisse seg om dyret er skadd. Noe nærmere krav til hvor langt og lenge man skal gå etter dyret med ettersøkshund beror på observasjonene underveis og omstendighetene forøvrig. Først når dette er gjort på en faglig forsvarlig måte kan jegeren evenetuelt friskmelde dyret. Konklusjonen må være at en eventuell friskmelding gjøres av jegeren på grunnlag av en gjennomført kontroll, der samtlige kontrollpunkter indikerer at skuddet var bom, og at det dermed foreligger en klar sannsynlighetsovervekt for at dyret ikke er struffet. En slik friskmelding krever ikke at jaktlaget varsler kommunen.
Gå til toppen Gå til Hoved
© svjff.com Sør-Varanger Jeger og Fiskerforening

Ettersøk av påskutt dyr