© svjff.com
Jarfjordløpet 2009
Tekst: Monica Hauan
Det er noen av oss i fuglehundmiljøet som har funnet en ny nisje; snørekjøring. Du mener kanskje at det er gammelt nytt? Ikke i konkurransesammenheng! Takket være Varanger Trekkhundklubb og Anne Greve, har mange fått muligheten til å vise konkurranseinstinktet også i lavsesongen. De fleste hevder dog at dette er kun trening og at fordi det er lettere å motivere seg til å trene mot ett mål, så deltar de i snørekjøringsklassen. Jeg mener på den andre siden at det er helt feil!
I mange år var det ca 5 snørekjørere med i Tanaløpet som gjennomføres første helgen i desember. I 2007 kom det en oppfordring i lokalavisa om at man ønsket flere deltakere i klassen velkommen. Jeg og samboeren slo til og reiste fra Kirkenes grytidlig lørdag morgen mot dette ukjente. Det var derimot ikke så lett å komme seg av gårde. Regel 1 i snørekjørerklassen er at man må ha hund – 1 eller 2 stykker. Vi hadde 5 hunder, men kun to som kunne trekke og de var for små til at vi kunne ta en hver. Eller formen vår var for dårlig…Her var gode råd dyre. Jeg måtte på bygda for å låne og fant korthår vorsteh Storm. Jeg VILLE være med i løpet! …og ble bitt av basillen… Kjenne på konkurransenervene, samspillet med hunden, god plassering og en herlig dag i Tana gjorde at jeg var solgt.
Ryktet spredde seg og interessen gjorde at det ble snørekjørerklasse i Jarfjordløpet også januar 2008. 11 startende! Her var mange jokere/nye ansikt i denne sammenhengen og spenningen steg i startområdet om hvem man trodde hadde de beste hundene og den beste formen. Da det viste seg at Storm var utlånt til en annen denne gang, måtte jeg stå på sidelinja. Kjipt. ”Alle” fuglehunder med litt trekkvilje( les: vorsteh ) var plukket frem for anledningen og folk testet hvilke som gikk best i lag, hadde mest fart og var sterkest til å vinne løpet. Det var viktig å ha store, fartsfylte hannvorstehere mente noen. Andre hadde trent jevnlig opp Ishavsveien i flere uker for best resultat. - Delta kun for treningen skyld. Pøh!
Det viste seg da også at det ble jevnt i toppen, og taktikken for neste løp ble lagt i badstua senere på kvelden. Nu skulle det trenes ennå mer og når konkurrentene nå var blitt kjent, var det viktig å få tak i de beste hundene til neste løp. Som ble Pasvik Trail kvelden før Gallokprøven. Her fikk vi også en snørekjøreklasse, men denne gang var det sprint! OOOPPPS! Nye grunnlag for valg av hund og full oppstandelse – hvem vinner denne gang? Hvilke kriterier gjelder nå for å bli førstemann i mål? De med god balanse og lette, raske hunder eller? Jeg følte meg i alle fall ikke i sprintform og overlot hundene til samboeren. Satset med det på seier til familien. Lykkelig var jeg for det da dagen kom og løypa var islagt. Jeg er bitt av basillen, men ikke med livet som innsats…Det ble en del knall og fall og favoritten, vinneren fra Jarfjordløpet, ble overrumplet av egne hunder som startet en diskusjon midt under løpet. Det er alltid noe som ikke går som det skal når man har dyr med på laget! Temperaturen var høy i målområdet hos flere av deltakerne. ”Jeg er bare med for å trene.” Pøh! Vi vant! Taktikken min virket!
Hele sommeren gledet jeg meg til neste snørekjøringsløp. Desember og Tanaløpet 2008 var plottet inn for lenge siden, da det endelig la seg litt snø ett par uker før starten skulle gå. Ut å trene! I flokken av 5 var det nå 3 som var klar til å trekke. Men de er små, vorsteh- og vizslajentene våre, og derfor spurte jeg pent om Storm ville være med denne gangen også. Men dessverre så kunne han ikke det. Hmm, gode råd dyre igjen. Jeg var lei av å stå på sidelinjen. Ny taktikk og denne gang fant vi ut at samboeren var best trent på ski og kunne klare å gjøre det bra med vår største tispe. Jeg tok de to andre – målet var å ikke ramle, ikke kjøre feil og holde hele veien til mål uten pauser. Desember er tross alt tidlig på sesongen. Men denne gang hadde flere nye skjulte snørekjøretalent funnet veien til Tana. Hmmm, nye konkurrenter og vi havnet nederst. De hadde nok trent mer enn oss, både på en- spann og to -spann og på ski… Den ene av mine hadde vært i sele bare to ganger og samboerns store tispe hadde aldri trekt uten makker- hun forsto ikke helt poenget med å dra alene på gubben! Men FOR en koselig tur vi hadde! Det er jo det som er meningen, ikke sant? ….bare synd at Finnmarken hadde samboeren som favoritt på sportssidene og han ikke innfridde. Grrrr, bare vent til neste gang.
Så over til Jarfjordløpet 2009. Vinneren fra i fjor hadde, klok av skade fra Pasvik Trail, kun en hund med seg. Og det viste seg å være bra – for nytt av året var at vi ble delt i 1-spann og 2-spann klasser! Og han vant klassen sin. Klok taktikk.
Nå hadde jeg endelig hunder å snakke om! En lånt, sterk hannhund ved navn Varg og en liten trekkoppmus til å holde farten. Begge strihår vorstehere. Planen var å kose meg og la hundene bestemme tempo. Finne en rolig takt og ikke miste pusten før mål. Det var jo lange og mange bakker opp Ishavsveien. Tross alt 18 km også! Jeg fikk problemer med å henge på. De skulle ta igjen alle de så foran seg! Og da vi dro forbi den ene etter den andre konkurrenten fikk jeg blod på tann. Dette kan jo gå rette veien! Ett eller annet slo ned i meg og pulsen økte. Hundene galopperte og jeg snublet etter så godt jeg klarte. Men alt gikk ikke etter planen. De andre deltakerne, som så fint hevder at dette er fin trening, fikk nok også fart på pulsen og urinstinkt slo ned i dem. De oste forbi oss igjen. Og så vi forbi dem igjen, da hundene deres måtte på do eller lukte på løpske tisper og lignende. Verden er urettferdig. Tji hii.
Verden er blodig urettferdig! På resultatlisten kan vi lese at
det mellom meg og vinneren er kun 1 min og 1 sek. Hva hadde skjedd om
jeg hadde startet på mitt tildelte starttidspunkt og ikke kommet
1 minutt for seint til start fordi konkurransenervene tok overhånd
og blæra MÅTTE tømmes i siste liten???!!!
Delta bare for moro skyld, du liksom!
Sør-Varanger Jeger og Fiskerforening