Sør-Varanger Jeger- og Fiskerforening

Jakt- og jaktprøvehunder er allsidige hunder som kan brukes til mye.
Snørekjøring er en morsom måte å trene hundene på i lavsesongen.
Og å delta i løp er både artig og et spenningskikk.

Forrige lørdag satt jeg å leste Sør-Varanger avis. Der sto det at arrangørene ønsket flere deltagere til snørekjører klassen i Tanaløpet. Etter en kort betenknings tid (hadde jo vært to turer i lysløypa allerede) syntes jeg at det kunne jo være artig å prøve. Da jeg foreslo det for min bedre halvdel tente ho med en gang, men ho hadde jo ikke vært på ski ennå i år, så vi måtte ut i hard trening på tirsdag og torsdag…

Tirsdag startet vi ut med hver sin hund, jeg med ”nyglidede” skøyteski og ho med sine gamle utslitte smørefrie. Ho skulle begynne litt forsiktig så de nye ”nyglidede” skiene lå igjen i bilen. Vi startet ut med godt mot, men jeg så fort at dette gikk ikke som forventet. De gamle skiene hennes gled fryktelig dårlig og stakkars Terra slet noe jæ….. med det ankret hun hadde bak. Gode råd var dyre og for at de ikke skulle gi opp, foreslo jeg at hun kunne ta begge hundene. Noe hun ikke takket nei til.

Vi startet på ny og nå gikk det mye bedre, ja ho syntes det gikk kjempelett å stå bak hundene. Etter en liten stund syntes ikke JEG det var så lett mer.. Vi snudde etter ca 1,5 km, ingen skam å snu. Før den siste bakken måtte jeg spørre pent om å få låne en hund så jeg klarte å komme meg opp. Det sku nu bare mangle, for ho hadde jo mer feste enn hva både jeg, Terra, Dee-Dee og ho ønsket. Jeg derimot hadde jo ”nyglidede” ski som gled mer sidelengs og bakover og det var vanskelig å holde balansen med skjelvende bein. Da vi kom til bilen syntes jeg at det her kanskje ikke var noen god ide… Men vi kunne jo ikke gi opp ennå, for vi hadde en dag til å prøve på.

Så på torsdag var vi klare igjen med Terra , Dee-Dee. Jeg hadde forrige blodslit friskt i minne, så jeg hadde hentet inn forsterkninger! KV Tanja og store KV Storm og”nyglidede” nye ski til min bedre halvdel. Vi startet fra AVL og ned mot byen. Det gikk så det suste og snart var vi oppe igjen. Da jeg spurte om ho va sliten så va ho litt sliten, for det gikk så fort at ho måtte bremse nesten hele veien! Vi fant ut at det var best å bare bruke en stor KV, og det ble Storm, som skulle få bli med i Tanaløpet.

Tidlig lørdags morgen (midt på natta)stod vi opp, mata 4 voksne hunder og 3 valper og pakka hele bøtteballetten i bilen. Hentet den digre Storm og så var vi på tur til Tana. Da vi kom dit luftet vi alle som ikke skulle være med i løpet, meldte oss på og deltok på kjøremøtet. Jeg var veldig spent på løypa, om det var mange lange oppover bakker (hadde blodslitet for noen dager siden friskt i minnet), men arrangørene kunne berolige om en flat og 3 meter bred nysladdet løype på 8,6 kilometer.

Foto: Magne

Alle deltakerne fra venstre: Tom Hardy, Birgitt Ingebrigtsen, Monica Hauan, Jan-Egil Smuk og Anne Greve

Vi var 5 startende i snørekjørerklassen, noen med 1 hund, noen med 2 hunder og noen med noe digre beist. Fjorårets vinner, som også er fra Kirkenes, var også klar på start nr 1 med et digert beist av en KV, ikke rart at hun hadde vunnet 3 år på rad. Hun måtte stille som favoritt sammen med en tidligere aktiv skiløper fra Tana. Vi hadde som mål å komme oss i gjennom på en anstendig måte. Min bedre halvdel hadde start nr 4 og jeg hadde start nr 5. Så gikk vi til start med litt nerver for det var litt rart å starte i en konkurranse uten å ha prøvd løypa før.

Ett minutt etter at min bedre halvdel hadde startet i en vill fart med den digre KV Storm startet jeg ut i stor fart og fin stil (tror jeg). Jeg fant fort ut at denne løypa ikke passet min fart og stil, for etter noen hundre meter va det en liten oppover bakke på 2-3 meter og jeg slo om takten for å forsere bakken og gikk på trynet rett i bakken og skled helt ned igjen. Løypa var altfor smal for min brede skøytestil og jeg hektet skien i løs snøen utfor løypa. Jeg kom meg fort på bena igjen, fikk dratt ned magebeltet som satt opp under armene, rettet opp to sammen surra hunder, gikk sidelengs opp hele bakken og startet på ny ut i stor fart og fin stil.

Etter en stund kom vi ut på et jorde og der var løypa litt bredere så jeg kunne bruke min fine skøyte teknikk. Jeg kunne skimte min bedre halvdel i andre enden av jordet da hun forsvant inn i skogen. Dette tente meg ekstra og jeg prøvde å gå enda fortere og når jeg rundet en sving var det en ny bakke minst dobbelt så lang som den første og like smal. Der lå min bedre halvdel å kava mitt i bakken. Glosene ska jeg ikke gjenta. Plutselig gikk det opp for meg at jeg hadde stor fart og ikke kunne passere noen i den bakken, ropte fortvilt til hundene ståååååå…… og da hundene nesten hadde stoppet oppdaget de at det var jo kjentfolk, ho mor og ho måtte dem jo hilse på å startet på ny og dro meg overende så jeg skled helt ned igjen. Jeg kom meg opp igjen fikk dratt ned magebeltet som igjen satt opp under armene, gikk sidelengs opp hele bakken på skjelvende bein med GLATTE ski som var begynt å skli alle veier og startet ut på ny i stor fart og fin stil. Men nu va jeg rett bak min bedre halvdel og der va det jo fint å gå. Jeg kom jo ikke forbi på den smale løypa og ho hadde ikke tenk å slippe meg forbi, så der gikk jeg bak ho å småprata om vær å vind. Det gjorde ikke noe for ho kunne ikke slå meg så lenge jeg var rett i ryggen på ho.

Foto: Magne

Jan Egil med ungarsk vizsla Terra og SV Dee-Dee over målstreken

Så kom vi til en ny bratt smal nedoverbakke og ho nølte og bremset, da så jeg min sjanse til å komme forbi. Jeg hadde ikke tenkt til å bremse og smatt forbi i stor fart og heiv meg utfor for så og innse hva jeg hadde gjort. Jeg kjente frykten komme da jeg forstod hvor bratt og smal bakken var. Fort gikk det, mye fortere enn hundene og det var bare en ting å gjøre, kjøre forbi hundene utfor løypa. Det gikk som det måtte, jeg for på tryne ned resten av bakken.

Foto: Magne

Monica Hauan og KV Storm i innspurten mot mål.

Kom meg utrulig nok uskadet opp på beina, min bedre halvdel kom plogende ned med hunden bak seg skrekkslagen i ansiktet, men når jeg hadde forsikret henne om at det var gått bra fikk ho et fandenivoldsk utrykk og for forbi. Jeg fikk ned magebelte, surra opp hundene og satte etter i stor fart og en slags stil. Ho passerte en løper og det gjorde jeg også. Så kom vi til en lang oppover bakke, brei var den også og med min store fart og fine stil var jeg helt i ryggen før halve bakken var unnagjort. Ho så at jeg kom i stor fart skøytende opp og roper til meg: ”bare kjør forbi”. Akkurat når jeg var på vei forbi kom det en stav ut rett mellom beina på meg og vi går rett i bakken begge to, men nu hadde jeg ikke så stor fart så det gikk fort å komme seg opp, ned med magebeltet IGJEN og i fin skøytestil opp resten av bakken på et blunk.

Nu hadde jeg til og med fått et forsprang på min argeste konkurrent. Men der likte vist ikke den digre Storm å være for han satte bare opp farten og på en, to, tre så var dem forbi igjen! Etter en stund tar vi igjen et lite hundespann. Min bedre halvdel passerer elegant spannet som har bremset opp for å slippe oss forbi og jeg er på vei å gjøre det samme, da Terra finner ut at hun skal inn i hundespannet å hilse på. For engang skyld går jeg ikke på trynet. Terra er en liten og lett hund og med min fart og tyngde kommer hun ut baklengs under sledehundene før de har skjønt hva som passerte dem. Ikke tapte jeg mye tid heller og er snart i ryggen på min bedre halvdel igjen. Så kom vi ut på neste store jordet. Jeg går bak og funderer når jeg skal prøve å komme forbi, det er ikke lett når min bedre halvdel henger etter Storm uten å bruke krefter, mens jeg skøyter det jeg klarer og løypa ikke er bred nok til skøyte forbi. Mens jeg går bak og kikker på min bedre halvdel, forsvinner beina under meg.

Litt uoppmerksom og jeg har stukket ski tuppen ut i løs snøen IGJEN og rett på trynet IGJEN. Raskt opp igjen, ned med magebeltet og ut i stor fart og fin stil. Forbanner meg selv for å være uoppmerksom. Min bedre halvdel har fått en ledelse på sikkert 100 meter og vipps går jeg på trynet ennå en gang og borte er min bedre halvdel! Jeg så ikke ho før jeg kom i mål.

Til min store forbauselse kommer start nr 1 i mål etter meg uten at jeg hadde sett henne noen plass. Hun hadde kjørt feil og havnet i boligfeltet i Tanabru. Jeg ble nr 2 slått med 7 sekunder, min bedre halvdel, Monica Hauan, ble nr 3 rett bak meg. Jeg vurderte å legge inn protest pga taklingen hennes midtveis, men det kostet 50 kr og det ville ho ikke låne meg, så det ble med det. Artig var det selv om farten var større og teknikken dårligere enn løypa la opp til. Eneste skade va en knekt klo på Dee-Dee og det merket vi først når vi var i mål. Konkurranseinstinktet gjorde at ho ikke brydde seg om det.

Det var debuten vår i snørekjøringskonkurranse og vi klarte målet: å komme oss i mål. Det er kjempeartig å snørekjøre og en fin måte å holde både hundene og seg selv i form på. Til neste år er det hardtrening på å holde oss på beina, for vi skal stille til start da også.

Blir du med??

Med vennlig hilsen
Jan-Egil Smuk
Prestøyveien 2B
9900 KIRKENES

tlf - 959 733 23

© svjff.com	Sør-Varanger Jeger og Fiskerforening
	Tanaløpet 2007
	Jakt- og jaktprøvehunder er allsidige hunder som kan brukes til mye. Snørekjøring er en morsom måte å trene hundene på i lavsesongen. Og å delta i løp er både artig og et spenningskikk. Forrige lørdag satt jeg å leste Sør-Varanger avis. Der sto det at arrangørene ønsket flere deltagere til snørekjører klassen i Tanaløpet. Etter en kort betenknings tid (hadde jo vært to turer i lysløypa allerede) syntes jeg at det kunne jo være artig å prøve. Da jeg foreslo det for min bedre halvdel tente ho med en gang, men ho hadde jo ikke vært på ski ennå i år, så vi måtte ut i hard trening på tirsdag og torsdag… Tirsdag startet vi ut med hver sin hund, jeg med ”nyglidede” skøyteski og ho med sine gamle utslitte smørefrie. Ho skulle begynne litt forsiktig så de nye ”nyglidede” skiene lå igjen i bilen. Vi startet ut med godt mot, men jeg så fort at dette gikk ikke som forventet. De gamle skiene hennes gled fryktelig dårlig og stakkars Terra slet noe jæ….. med det ankret hun hadde bak. Gode råd var dyre og for at de ikke skulle gi opp, foreslo jeg at hun kunne ta begge hundene. Noe hun ikke takket nei til. Vi startet på ny og nå gikk det mye bedre, ja ho syntes det gikk kjempelett å stå bak hundene. Etter en liten stund syntes ikke JEG det var så lett mer.. Vi snudde etter ca 1,5 km, ingen skam å snu. Før den siste bakken måtte jeg spørre pent om å få låne en hund så jeg klarte å komme meg opp. Det sku nu bare mangle, for ho hadde jo mer feste enn hva både jeg, Terra, Dee-Dee og ho ønsket. Jeg derimot hadde jo ”nyglidede” ski som gled mer sidelengs og bakover og det var vanskelig å holde balansen med skjelvende bein. Da vi kom til bilen syntes jeg at det her kanskje ikke var noen god ide… Men vi kunne jo ikke gi opp ennå, for vi hadde en dag til å prøve på. Så på torsdag var vi klare igjen med Terra , Dee-Dee. Jeg hadde forrige blodslit friskt i minne, så jeg hadde hentet inn forsterkninger! KV Tanja og store KV Storm og”nyglidede” nye ski til min bedre halvdel. Vi startet fra AVL og ned mot byen. Det gikk så det suste og snart var vi oppe igjen. Da jeg spurte om ho va sliten så va ho litt sliten, for det gikk så fort at ho måtte bremse nesten hele veien! Vi fant ut at det var best å bare bruke en stor KV, og det ble Storm, som skulle få bli med i Tanaløpet. Tidlig lørdags morgen (midt på natta)stod vi opp, mata 4 voksne hunder og 3 valper og pakka hele bøtteballetten i bilen. Hentet den digre Storm og så var vi på tur til Tana. Da vi kom dit luftet vi alle som ikke skulle være med i løpet, meldte oss på og deltok på kjøremøtet. Jeg var veldig spent på løypa, om det var mange lange oppover bakker (hadde blodslitet for noen dager siden friskt i minnet), men arrangørene kunne berolige om en flat og 3 meter bred nysladdet løype på 8,6 kilometer. Foto: Magne Alle deltakerne fra venstre: Tom Hardy, Birgitt Ingebrigtsen, Monica Hauan, Jan-Egil Smuk og Anne Greve Vi var 5 startende i snørekjørerklassen, noen med 1 hund, noen med 2 hunder og noen med noe digre beist. Fjorårets vinner, som også er fra Kirkenes, var også klar på start nr 1 med et digert beist av en KV, ikke rart at hun hadde vunnet 3 år på rad. Hun måtte stille som favoritt sammen med en tidligere aktiv skiløper fra Tana. Vi hadde som mål å komme oss i gjennom på en anstendig måte. Min bedre halvdel hadde start nr 4 og jeg hadde start nr 5. Så gikk vi til start med litt nerver for det var litt rart å starte i en konkurranse uten å ha prøvd løypa før. Ett minutt etter at min bedre halvdel hadde startet i en vill fart med den digre KV Storm startet jeg ut i stor fart og fin stil (tror jeg). Jeg fant fort ut at denne løypa ikke passet min fart og stil, for etter noen hundre meter va det en liten oppover bakke på 2-3 meter og jeg slo om takten for å forsere bakken og gikk på trynet rett i bakken og skled helt ned igjen. Løypa var altfor smal for min brede skøytestil og jeg hektet skien i løs snøen utfor løypa. Jeg kom meg fort på bena igjen, fikk dratt ned magebeltet som satt opp under armene, rettet opp to sammen surra hunder, gikk sidelengs opp hele bakken og startet på ny ut i stor fart og fin stil. Etter en stund kom vi ut på et jorde og der var løypa litt bredere så jeg kunne bruke min fine skøyte teknikk. Jeg kunne skimte min bedre halvdel i andre enden av jordet da hun forsvant inn i skogen. Dette tente meg ekstra og jeg prøvde å gå enda fortere og når jeg rundet en sving var det en ny bakke minst dobbelt så lang som den første og like smal. Der lå min bedre halvdel å kava mitt i bakken. Glosene ska jeg ikke gjenta. Plutselig gikk det opp for meg at jeg hadde stor fart og ikke kunne passere noen i den bakken, ropte fortvilt til hundene ståååååå…… og da hundene nesten hadde stoppet oppdaget de at det var jo kjentfolk, ho mor og ho måtte dem jo hilse på å startet på ny og dro meg overende så jeg skled helt ned igjen. Jeg kom meg opp igjen fikk dratt ned magebeltet som igjen satt opp under armene, gikk sidelengs opp hele bakken på skjelvende bein med GLATTE ski som var begynt å skli alle veier og startet ut på ny i stor fart og fin stil. Men nu va jeg rett bak min bedre halvdel og der va det jo fint å gå. Jeg kom jo ikke forbi på den smale løypa og ho hadde ikke tenk å slippe meg forbi, så der gikk jeg bak ho å småprata om vær å vind. Det gjorde ikke noe for ho kunne ikke slå meg så lenge jeg var rett i ryggen på ho. Foto: Magne Jan Egil med ungarsk vizsla Terra og SV Dee-Dee over målstreken Så kom vi til en ny bratt smal nedoverbakke og ho nølte og bremset, da så jeg min sjanse til å komme forbi. Jeg hadde ikke tenkt til å bremse og smatt forbi i stor fart og heiv meg utfor for så og innse hva jeg hadde gjort. Jeg kjente frykten komme da jeg forstod hvor bratt og smal bakken var. Fort gikk det, mye fortere enn hundene og det var bare en ting å gjøre, kjøre forbi hundene utfor løypa. Det gikk som det måtte, jeg for på tryne ned resten av bakken. Foto: Magne Monica Hauan og KV Storm i innspurten mot mål. Kom meg utrulig nok uskadet opp på beina, min bedre halvdel kom plogende ned med hunden bak seg skrekkslagen i ansiktet, men når jeg hadde forsikret henne om at det var gått bra fikk ho et fandenivoldsk utrykk og for forbi. Jeg fikk ned magebelte, surra opp hundene og satte etter i stor fart og en slags stil. Ho passerte en løper og det gjorde jeg også. Så kom vi til en lang oppover bakke, brei var den også og med min store fart og fine stil var jeg helt i ryggen før halve bakken var unnagjort. Ho så at jeg kom i stor fart skøytende opp og roper til meg: ”bare kjør forbi”. Akkurat når jeg var på vei forbi kom det en stav ut rett mellom beina på meg og vi går rett i bakken begge to, men nu hadde jeg ikke så stor fart så det gikk fort å komme seg opp, ned med magebeltet IGJEN og i fin skøytestil opp resten av bakken på et blunk. Nu hadde jeg til og med fått et forsprang på min argeste konkurrent. Men der likte vist ikke den digre Storm å være for han satte bare opp farten og på en, to, tre så var dem forbi igjen! Etter en stund tar vi igjen et lite hundespann. Min bedre halvdel passerer elegant spannet som har bremset opp for å slippe oss forbi og jeg er på vei å gjøre det samme, da Terra finner ut at hun skal inn i hundespannet å hilse på. For engang skyld går jeg ikke på trynet. Terra er en liten og lett hund og med min fart og tyngde kommer hun ut baklengs under sledehundene før de har skjønt hva som passerte dem. Ikke tapte jeg mye tid heller og er snart i ryggen på min bedre halvdel igjen. Så kom vi ut på neste store jordet. Jeg går bak og funderer når jeg skal prøve å komme forbi, det er ikke lett når min bedre halvdel henger etter Storm uten å bruke krefter, mens jeg skøyter det jeg klarer og løypa ikke er bred nok til skøyte forbi. Mens jeg går bak og kikker på min bedre halvdel, forsvinner beina under meg. Litt uoppmerksom og jeg har stukket ski tuppen ut i løs snøen IGJEN og rett på trynet IGJEN. Raskt opp igjen, ned med magebeltet og ut i stor fart og fin stil. Forbanner meg selv for å være uoppmerksom. Min bedre halvdel har fått en ledelse på sikkert 100 meter og vipps går jeg på trynet ennå en gang og borte er min bedre halvdel! Jeg så ikke ho før jeg kom i mål. Til min store forbauselse kommer start nr 1 i mål etter meg uten at jeg hadde sett henne noen plass. Hun hadde kjørt feil og havnet i boligfeltet i Tanabru. Jeg ble nr 2 slått med 7 sekunder, min bedre halvdel, Monica Hauan, ble nr 3 rett bak meg. Jeg vurderte å legge inn protest pga taklingen hennes midtveis, men det kostet 50 kr og det ville ho ikke låne meg, så det ble med det. Artig var det selv om farten var større og teknikken dårligere enn løypa la opp til. Eneste skade va en knekt klo på Dee-Dee og det merket vi først når vi var i mål. Konkurranseinstinktet gjorde at ho ikke brydde seg om det. Det var debuten vår i snørekjøringskonkurranse og vi klarte målet: å komme oss i mål. Det er kjempeartig å snørekjøre og en fin måte å holde både hundene og seg selv i form på. Til neste år er det hardtrening på å holde oss på beina, for vi skal stille til start da også. Blir du med?? Med vennlig hilsen Jan-Egil Smuk Prestøyveien 2B 9900 KIRKENES tlf - 959 733 23
Gå til toppen Gå til Hoved
© svjff.com Sør-Varanger Jeger og Fiskerforening

Tanaløpet 2007